I Spencer møter vi Kirsten Stewart som Prinsesse Diana under hennes siste julefeiring på Sandringham-slottet sammen med resten av den britiske kongefamilien, julen 1991.
Selv om vi presenteres for fantastiske omgivelser, luksuriøse måltider og enda mer luksuriøse antrekk, så er stemningen trist og lettere kaotisk. Vi følger nemlig alt fra Diana ståsted og får ta del i sorgen, fortvilelsen og sykdommen som har bygget seg opp etter mange år i et ulykkelig ekteskap.
Det er i løpet av denne julen Diana bestemmer seg for å bryte ut av ekteskapet. Ikke bare på grunn av Charles’ åpenlyse forhold til Camilla Parker-Bowles, men også som følge av det beinharde livet i paparazzienes søkelys og som fanget i en familie der alt styres av tradisjon og forventninger om å passe inn i en rolle som vakker og perfekt kone.
Filmen er full av mer og mindre tydelige referanser til Dianas tidligere «frie» liv i kontrast mot det nåværende, mens en til tider enerverende jazzmusikk i bakgrunnen understreker kaoset i Dianas hode.
Regissør er Pablo Larraín, som også regisserte Jackie - den anerkjente filmen fra 2016 om Jackie Kennedys første dager etter attentatet på JFK. Filmen om Diana minner sterkt om denne, og Larraín har igjen på mesterlig vis beskrevet en vanskelig periode i en legendarisk kvinnes liv.
Spencer ble vist under Filmfestivalen i Venezia, og fikk både strålende anmeldelser og mye hvisking om Oscar-nominasjoner.
