Vi skal tilbake til 80-tallets England, til en kystby i Kent og den en gang storslagne Art Deco-kinoen The Empire, hvor kinoens storhet har falmet i takt med et synkende billettsalg. Kinoen har redusert kapasiteten fra fire til to saler og stengt av hele 2. etasje, men trofaste kinogjengere møter fremdeles opp for å kjøpe popcorn, godteri og for å se Hollywood-filmer.

Innenfor dørene på The Empire er alle som en stor familie. Til tross for deres ulikheter og diverse personlige utfordringer, selger de drømmen til de som virkelighetsflykter fra nedgangstider, arbeidsledighet og økende rasisme på utsiden.

Hilary (Olivia Coleman) er ekstremt samvittighetsfull og dedikert til jobben sin som består av å selge kinobilletter, sjekke kvitteringer, rydde kinosaler etter at filmen er slutt og å passe på at de andre kinoansatte gjør jobben sin. Hun stiller også opp for sjefen (Colin Firth) når hans ønsker og behov byr
seg. Vi aner at hun er på bedringens vei etter et sammenbrudd, men hun bor alene og lever et enkelt liv. Hun blomstrer og ser lysere på tilværelsen når det ansettes en ung kollega (Michael Ward). De finner trøst i hverandres selskap og utvikler et intimt forhold som de skjuler for de andre på kinoen.

Empire of Light er en søt, hjertevarm og nostalgisk film om kjærlighet, livet og kunsten å gå på kino. Men mest av alt er filmen en stor kjærlighetserklæring til kinoen.

Satt i og rundt en gammel kino i en engelsk kystby på begynnelsen av 80-tallet, følger vi Hilary (Olivia Colman), en
kinoansatt som sliter med sin mentale helse. Hun møter Stephen (Micheal Ward), en nyansatt som lengter etter å reise vekk fra den lille byen der han daglig møter motgang.
Hilary og Stephen kjenner på en følelse av tilhørighet gjennom deres usannsynlige og følsomme forhold, og oppdager samtidig hvor helbredende musikk, kino og fellesskap kan være.